Et prosjekt blir til mens det strikkes

.
Vi har alle våre svake stunder. I mine svakeste øyeblikk kjøper jeg DAMEBLADER, kanskje til og med to i slengen.... I siste nummer av Kamille fant jeg for første gang en strikkeoppskrift på skjerf og lue.
.

De skrivet at det skal være så enket å strikke at det er gjort "i løpet av en værmelding", og det brukes dobbelt garn og store pinner.

Flott! tenke jeg, her kan jeg få strikket opp noe av restegarnet mitt, og leita fram det jeg hadde av grønn Eskimo.

Jeg la opp på pinne 9 og strikket i vei etter oppskriften. Ganske raskt skjønte jeg at dersom jeg fortsatte slik, måtte jeg i garnbutikken for å kjøpe mer garn for å kunne fullføre prosjektet. Så her var det bare å rekke opp igjen, og prøve med enkelt garn, og ikke dobbelt som oppskriften sa. Jeg strikket det også i perlestrikk, så det tok noe lengre tid enn bare én værmelding fullføre prosjektet.

Så ville jeg prøve de nye heklepinnene jeg fikk av min snille mamma til jul. Pinnestørrelse 6 ble brukt til kanten rundt, og med pinnestørrelse 5 prøvde jeg meg på en rose.

Heklingen av rosa tok nesten like lang tid som selve lua. Og da jeg satt der og knotet med kjedemasker, staver, luftmasker og andre fremmedord, kom Kjæresten hjem og satte igang tiraden; "Hekler du?! Ha, veit du at jeg er en kløpper på å hekle! Lærte det da jeg vært liten! Heklet kjemperaskt! En gryteklut på 10 minunnet!" Jada, jada, sukket jeg og knotet videre. Til slutt kunne jeg stolt vise han rosen jeg hadde tryllet fram.

"Det der er verdens minste gryteklut, altså!" var kommentaren fra Kjæresten.

Grmf, menn altså... Skulle gjerne ha sett den grytekluten han skryter så av. Eller kanskje ikke. Skal ikke se bort ifra at den er finere enn "rosa" jeg hekla... Vel, øvelse gjør mester! Eller hva?
.