Oslo, 22.7.2011
Kl. 15.26 - Det var en fin ettermiddag og om en drøy halvtime var det sommerferie! Så hører jeg et litt merkelig bulder,en pfmp lyd. Så svaier leiligheten. Hva? Det har den da aldri gjort før? Vi bor i den gamle murbyen i Oslo. Gården er fra 1890-tallet. Jeg tenker det er noe arbeid i kvartalet under. De har jobbet den er stund. Små rystelser merker jeg fra tid til annen, f.eks fra t-banen og fra sprengningsarbeid. Men at leiligheten svaier, det var veldig merkelig.
Kl. 15.28 - Telefonen. Det er kjæresten min som ringer. Han er på jobb. "Hvor er du!?" Hjemme, svarer jeg. "Bra, hold deg der, det har gått en bombe i byen!"
Han jobber inn i sentrum, rundt 300 meter unna der det smalt. Han hadde stått ute på gaten, blitt dyttet en meter bakover og nesten slått i bakken. Senere har han fortalt at det hadde blitt helt stille rundt han i det lufttrykket fjernet lyd, da han snudde seg lå det knuste glass i hele gaten.
Bombe? Kraften den må ha hatt. Leiligheten ligger i luftlinje 1,5 kilometer unna, og leiligheten svaler altså av lufttrykket. Leser nettaviser, mistanker om gass. Rykter om flere bomber. Kjenner panikken begynner melde seg.
Jeg ringer min bror. Han var hjemme, han trodde det var torden, men sier han fra leiligheten sin over byen ser røyken fra Regjeringskvartalet. Alle hans er ok. Jeg ringer mamma for å melde om at vi alle er ok, men at det har skjedd noe i sentrum.
Det er 7 minutter siden det smalt. Avisene skriver at det skal ha gått to bomber. Jeg ringer kjæresten min og får ikke svar. Nei, ikke en til. Jeg har bare hørt en. Det kan ikke ha vært en til. Jeg ringer flere ganger. Til slutt svarer han. Neida ikke flere bomber. "Kom deg hjem nå!"
Det kjennes som evigheter, venter.
Kl. 16.37 går det endelig i døra. Aldri har jeg vært så lettet over å se han komme hjem fra jobb. Han forteller om svovlellukt, avsperra gater, politi, brannbiler, ambulanser.
De første meldingene om skyting på Utøya kommer. Fra nå blir alt så mye, mye verre.
------------------
Alle mine er i god fysisk form. Jeg kjenner ingen som er direkte berørte i de største tragediene. Samtidig er vi alle berørte. Følelsene av sorg, sjokk, frykt og angst.
Jeg har grått og gjør det fortsatt. Tenker på alle de uskyldige som har mistet livet, på alle de som savner sine kjære. Jeg kan ikke engang begynne å begripe hva de gjennomgår.
For første gang i mitt liv har jeg kjent på en sterk følelse av Avsky. En følelsen så sterk at jeg blir fysisk uvel. Jeg vil ha den bort. Ikke at jeg for mitt bare liv kan begynne å forstå hva som har skjedd, men følelsen er så vond å bære på.
Vi reiste fra Oslo søndags morgen den 24.juli. Etter to uker returnerte vi. I går syklet jeg forbi Regjeringskvartalene for første gang etter det skjedde. Avsperringer, presenninger, ødelagte bygninger. Og fortsatt mange roser.
Jeg tenker at det nå handler om å finne tilbake til hverdagen. Til en NY hverdag. Den vil aldri kunne bli den samme igjen.
For meg er det også viktig å akseptere at vi alle har ulike måter å reagere på denne hendelsen. Noen trenger gå tilbake til hverdagen så snart som mulig, jeg har tenkt at det til tider virke litt ufølsomt og brutalt. Men hva vet jeg om hva de tenker og føler? Alle må få bearbeide dette på sin egen måte. Vi er stilt ovenfor en situasjon vi aldri har sett før, som er helt utenkelig. Det er ikke opp til meg å fortelle andre hvordan de bør reagere.
Rosemarsjen betraktet jeg på avstand. Følte et visst savn ved å være så langt borte. Beundret de menneskene som så så sterke og rolige ut. Byen så ut til å være fylt av kjærlighet og jeg tenkte jeg gikk glipp av det. Var det bare jeg som satt med følelsen av frykt?
Når jeg har fått snakket med venner, ser jeg at det ikke bare jeg som har det slik jeg har det.
Ordene til Helle Gannestad festet seg også hos meg;
"Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."
Jeg ønsker ikke virke flåsete, men det er akkurat det som også her meningen med denne lille ubetydelige håndarbeidsbloggen. Å vise kjærlighet, å dele gleden ved å skape. Å få glede av andres blogger. Med det skal jeg forsøke å komme i gang igjen også her.
En stor takk går til alle som viser vennlighet, et smil, samhold, varme. Trygghet. Til den fantastiske innsats vi har sett fra hjelpemannskap og frivillige.
Mine dypeste kondolanser går til alle de som er berørte.
Jeg har det som deg. Satt i en ferjekø i N-Norge da den grusomme nyheten kom til oss via mobil.Først så uendelig glad for at min kjæreste hadde fått ferie dagen før. Han arbejder nemlig i regjeringen. Glad for at alle vores er i livet. Så blir det enda mere grusomt og da vi kommer frem til vores lille øy blir vi helt tafatte.Så grusomt at det ikke er til å begripe. Sorgen og tankerne som går til mennesker som akkurat da måtte være i helvete.Vi hørte nyheter på radio hele tiden( uten strøm,tv,internet) og er egentlig glad for at jeg ikke fikk alle de fryktelige bildene fra tv. Mine egne var kanskje like grusomme.Vi må holde fast i hverandre og bry oss mere. Vise kjærlighet og glede. Jeg føler at vi alle er berørte av dette og at det for alltid vil være et arr i vores sjæl.Vi hverken kan eller skal leve med frykten. Vi må motbevise.
SvarSlettJeg er glad for å høre at alt er vel med deg og dine.
Så fint du skriver om det fæle som har skjedd. Du setter ord på hvordan vi alle har opplevd dette. Jeg bor i Trøndelag og opplevde ikke noe fysisk lufttrykk eller lyd, men følelsene er sterke. Dette har, om noe, vist oss hvilket fantastisk flott land vi lever i og hvor fantastisk et folk vi er. :-)
SvarSlettHa en fin dag, tross alt. Klem =)
Dette var et fint innlegg Siri! Du har mange av de samme tankene som jeg har. I sorg og kriser reagerer mennesker så ulikt og det viktigste vi kan gjøre for hverandre, er å respektere det!
SvarSlettGleder meg videre til å følge med alle de spennende prosjektene du viser på bloggen din! det lyser iallefall opp min hverdag!
:)
Nydelig skrevet. Kjenner det på samme måte som deg. Jeg var vel og merk ikke hjemme i Oslo så jeg kjente ikke trykket, men det gjorde mine kollegaer i departementet.
SvarSlettSå godt og ærlig skrevet!
SvarSlettDeler tankene dine...
Klem
Utroligt som følelser er de samme, uanset hvor man befandt sig den dag. Selvom jeg var her i Danmark, så var det en forfærdelig dag. Jeg græd meget i de følgende dage og får stadig tårer i øjnene når jeg tænker på hvad de stakkels mennesker på Utøya gik igennem i de forfærdelige timer.
SvarSlettJeg kjenner tårene presse på når jeg leser innlegget ditt. Jeg var hjemme her i Kr.Sand da nyheten kom og så på TV hele dagen. Følelsen av uvirkelighet var stor, tenk at noe sånt kunne skje her i vårt lille land? Tenk at noen kunne tenke tanken på gjøre noe så grusomt og så att på til gjøre det rolig og behersket.
SvarSlettJeg har grått mange tårer i dagene etter dette og tenker på hvor fælt det må være for de som ble direkte berørt. Det er uhyrlig!
Samtidig fylles jeg av glede og stolthet over hvor flott landet vårt, både folk i sin alminnelighet og myndigheter har svart på grusomhetene som skjedde. Det har fått meg til å tenke på Martin Luther King sine ord: "Broen heter kjærlighet". La oss nå bare inderlig tro på at midt i alt dette vonde fødes det noe godt og ekte som er mye, mye sterkere.
Takk for et nydelig skrevet innlegg.
Klem.
Det var en frygtelig dag , en dag som jeg aldrig glemmer .
SvarSlettMange klem til dig og Lars :-)
Flott skrevet. Har hatt mange like tanker som deg...
SvarSlettNå er jeg flyttet til østlandet, men jeg bodde enda i Trondheim 22.juli. Det var noen helt forferdelige dager, og jeg kan ikke engang forestille meg hvordan det har måttet vært for dere som bor så nært. Jeg så det kun på tv, mens du både følte det når det smalt og har sett skadene på nært hold.
SvarSlettMen selv om jeg bodde i Trondheim kjente jeg også frykt en stund etter hendelsen, til og med bare ute på gata når jeg gikk tur med hunden min. Enkelte mennesker er gale tenkte jeg, og de kunne jo likesågodt være i Trondheim også..
Det er viktig å komme seg tilbake til hverdagen ja. Det er eneste måte å komme seg videre på etter slike tragedier, til tross for at enkelte ting endrer seg og alt ikke blir det samme som det en gang var.
Jeg har tenkt på deg flere ganger etter at alt det forferdelige skjedde - jeg vet jo at du bor i Oslo, og det har ikke vært noen aktivitet hos deg. Godt å høre at alt er bra med deg :-) Jeg sitter med mange av de samme tankene som deg. Jeg kjenner heller ingen personlig, men eldstetøtta kjente flere - hun mista bl.a en god kamerat :-( Livet må gå videre, og det hjelper litt på veien at det er samhold og kjærlighet som står så sterkt for oss som skal gå videre.
SvarSlettHa en fin kveld - klem Siv
Du skriver veldig fint om alt det vonde som skjedde! Det finnes nesten ikke ord som kan forklare, beskrive eller uttrykke hva en føler, likevel gjør du det på en fin måte.
SvarSlettVi får stå sammen, sammen for Norge. En manns grusomme gjerninger skal ikke knuse oss. "Om én mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen". Flotte ord!
Godt at du er i god behold!
Hilsen Frieblonder