Evighetssjalet

Lillarosa stripesjal til Marit.

Her er sjalet Marit ønsket seg. Håper det ble slik hun hadde tenkt!

Det  føltes som det tok evigheter å strikke dette. Ser på notatene mine på Ravelry at det "kun" skal ha gått tre måneder siden jeg startet. Det er forsåvidt ikke så værst.

Slik gjorde jeg det; 

- Legg opp fem masker på pinne 3,5

- Sjalet strikkes i riller, en farge pr rille (en rille = en fram og en tilbake i rettstrikk)

- Øk en maske i begynnelsen av raden, øk på hver side av midtmasken med kast for å få hullmønster, øk en maske på slutten av raden (økt totalt 4 masker)

- Når du strikker tilbake, økes kun en maske i begynnelsen av raden og en til slutt (økt totalt 2 masker)

- Strikk til ønsket lenge, eller som meg, til garnet tok slutt, fell pent av.

Størrelsen er ca 50 cm til spissen og ca 120 fra ytterkantene. 

Garnforbruk: 43 gram multifarget Marks & Kattens  Fame Trend og 41 gram Abuelita Yarns Merino 3 ply kjøpt hos Pickles.

Jeg har laget en utgave av dette sjalet til meg selv før, og selv om jeg synes det til tider er en smule langtekkelig å strikke, så er det veldig gøy å se hvordan resultater blir når man strikker med slikt multifarget garn. 

Har faktisk også strikket et Multnomah av Marks & Kattens også.

Også var det dette med bildene da. Håper de gir et lite inntrykk av hvordan resultater ble :-)

Ikke veldig kreativt, men godt og fint strikk

Årets feriestrikk, 2 x Vridd hals i fine gråtoner 

(Koks til venstre, Gråpus til høyre)

Jeg hadde en del fine planer for feriestrikken klar, men i løpet av den siste måneden ble dette det jeg fullførte. To vridde halser i oppskrift fra Pickles i nydelig Abuelita Tjukk Merino. Med dette har jeg strikket 15 slike halser totalt. Den mørke til venstre er i fargen Koks og den lyse til høyre heter Gråpus, herlige farger. Og jeg elsker fortsatt det utrolig myke, herlige garnet. Skulle ikke tro det var ren ull.

Ett morsomt sommerminne her var da jeg skulle hespe opp til nøster til halsene og jeg fikk hjelp av en venninne og medblogger (sjekk hennes blogg Strikkedillen). Dere skulle ha hørt våre respektive menn sukke lettet; "Phu, heldigvis slapp jeg hjelpe til denne gangen!" He he, det er da bare koselig å være hespetre!?

Ønsker alle mine vakre bloggvenninner en riktig god start på uka, og til dere som har skolebarn - lykke til med skolestart!

Videre vil jeg gjerne få takke alle for hyggelige hilsner på mitt forrige innlegg! Det er godt å være i blogglandia og jeg gleder meg til å fullføre prosjekter, vise disse fram og se på alt det spennende og fine dere lager.

Videre

Oslo, 22.7.2011

Kl. 15.26 - Det var en fin ettermiddag og om en drøy halvtime var det sommerferie! Så hører jeg et litt merkelig bulder,en pfmp lyd. Så svaier leiligheten. Hva? Det har den da aldri gjort før? Vi bor i den gamle murbyen i Oslo. Gården er fra 1890-tallet. Jeg tenker det er noe arbeid i kvartalet under. De har jobbet den er stund. Små rystelser merker jeg fra tid til annen, f.eks fra t-banen og fra sprengningsarbeid. Men at leiligheten svaier, det var veldig merkelig.

Kl. 15.28 - Telefonen. Det er kjæresten min som ringer. Han er på jobb. "Hvor er du!?" Hjemme, svarer jeg. "Bra, hold deg der, det har gått en bombe i byen!"

Han jobber inn i sentrum, rundt 300 meter unna der det smalt. Han hadde stått ute på gaten, blitt dyttet en meter bakover og nesten slått i bakken. Senere har han fortalt at det hadde blitt helt stille rundt han i det lufttrykket fjernet lyd, da han snudde seg lå det knuste glass i hele gaten.

Bombe? Kraften den må ha hatt. Leiligheten ligger i luftlinje 1,5 kilometer unna, og leiligheten svaler altså av lufttrykket. Leser nettaviser, mistanker om gass. Rykter om flere bomber. Kjenner panikken begynner melde seg.

Jeg ringer min bror. Han var hjemme, han trodde det var torden, men sier han fra leiligheten sin over byen ser røyken fra Regjeringskvartalet. Alle hans er ok. Jeg ringer mamma for å melde om at vi alle er ok, men at det har skjedd noe i sentrum.

Det er 7 minutter siden det smalt. Avisene skriver at det skal ha gått to bomber. Jeg ringer kjæresten min og får ikke svar. Nei, ikke en til. Jeg har bare hørt en. Det kan ikke ha vært en til. Jeg ringer flere ganger. Til slutt svarer han. Neida ikke flere bomber. "Kom deg hjem nå!"

Det kjennes som evigheter, venter.

Kl. 16.37 går det endelig i døra. Aldri har jeg vært så lettet over å se han komme hjem fra jobb. Han forteller om svovlellukt, avsperra gater, politi, brannbiler, ambulanser.

De første meldingene om skyting på Utøya kommer. Fra nå blir alt så mye, mye verre.

------------------

Alle mine er i god fysisk form. Jeg kjenner ingen som er direkte berørte i de største tragediene. Samtidig er vi alle berørte. Følelsene av sorg, sjokk, frykt og angst.

Jeg har grått og gjør det fortsatt. Tenker på alle de uskyldige som har mistet livet, på alle de som savner sine kjære. Jeg kan ikke engang begynne å begripe hva de gjennomgår.

For første gang i mitt liv har jeg kjent på en sterk følelse av Avsky. En følelsen så sterk at jeg blir fysisk uvel. Jeg vil ha den bort. Ikke at jeg for mitt bare liv kan begynne å forstå hva som har skjedd, men følelsen er så vond å bære på.

Vi reiste fra Oslo søndags morgen den 24.juli. Etter to uker returnerte vi. I går syklet jeg forbi Regjeringskvartalene for første gang etter det skjedde. Avsperringer, presenninger, ødelagte bygninger. Og fortsatt mange roser.

Jeg tenker at det nå handler om å finne tilbake til hverdagen. Til en NY hverdag. Den vil aldri kunne bli den samme igjen.

For meg er det også viktig å akseptere at vi alle har ulike måter å reagere på denne hendelsen. Noen trenger gå tilbake til hverdagen så snart som mulig, jeg har tenkt at det til tider virke litt ufølsomt og brutalt. Men hva vet jeg om hva de tenker og føler? Alle må få bearbeide dette på sin egen måte. Vi er stilt ovenfor en situasjon vi aldri har sett før, som er helt utenkelig. Det er ikke opp til meg å fortelle andre hvordan de bør reagere.

Rosemarsjen betraktet jeg på avstand. Følte et visst savn ved å være så langt borte. Beundret de menneskene som så så sterke og rolige ut. Byen så ut til å være fylt av kjærlighet og jeg tenkte jeg gikk glipp av det. Var det bare jeg som satt med følelsen av frykt?

Når jeg har fått snakket med venner, ser jeg at det ikke bare jeg som har det slik jeg har det.

Ordene til Helle Gannestad festet seg også hos meg;

"Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."

Jeg ønsker ikke virke flåsete, men det er akkurat det som også her meningen med denne lille ubetydelige håndarbeidsbloggen. Å vise kjærlighet, å dele gleden ved å skape. Å få glede av andres blogger. Med det skal jeg forsøke å komme i gang igjen også her.

En stor takk går til alle som viser vennlighet, et smil, samhold, varme. Trygghet. Til den fantastiske innsats vi har sett fra hjelpemannskap og frivillige.

Mine dypeste kondolanser går til alle de som er berørte.