Oslo, 22.7.2011
Kl. 15.26 - Det var en fin ettermiddag og om en drøy halvtime var det sommerferie! Så hører jeg et litt merkelig bulder,en pfmp lyd. Så svaier leiligheten. Hva? Det har den da aldri gjort før? Vi bor i den gamle murbyen i Oslo. Gården er fra 1890-tallet. Jeg tenker det er noe arbeid i kvartalet under. De har jobbet den er stund. Små rystelser merker jeg fra tid til annen, f.eks fra t-banen og fra sprengningsarbeid. Men at leiligheten svaier, det var veldig merkelig.
Kl. 15.28 - Telefonen. Det er kjæresten min som ringer. Han er på jobb. "Hvor er du!?" Hjemme, svarer jeg. "Bra, hold deg der, det har gått en bombe i byen!"
Han jobber inn i sentrum, rundt 300 meter unna der det smalt. Han hadde stått ute på gaten, blitt dyttet en meter bakover og nesten slått i bakken. Senere har han fortalt at det hadde blitt helt stille rundt han i det lufttrykket fjernet lyd, da han snudde seg lå det knuste glass i hele gaten.
Bombe? Kraften den må ha hatt. Leiligheten ligger i luftlinje 1,5 kilometer unna, og leiligheten svaler altså av lufttrykket. Leser nettaviser, mistanker om gass. Rykter om flere bomber. Kjenner panikken begynner melde seg.
Jeg ringer min bror. Han var hjemme, han trodde det var torden, men sier han fra leiligheten sin over byen ser røyken fra Regjeringskvartalet. Alle hans er ok. Jeg ringer mamma for å melde om at vi alle er ok, men at det har skjedd noe i sentrum.
Det er 7 minutter siden det smalt. Avisene skriver at det skal ha gått to bomber. Jeg ringer kjæresten min og får ikke svar. Nei, ikke en til. Jeg har bare hørt en. Det kan ikke ha vært en til. Jeg ringer flere ganger. Til slutt svarer han. Neida ikke flere bomber. "Kom deg hjem nå!"
Det kjennes som evigheter, venter.
Kl. 16.37 går det endelig i døra. Aldri har jeg vært så lettet over å se han komme hjem fra jobb. Han forteller om svovlellukt, avsperra gater, politi, brannbiler, ambulanser.
De første meldingene om skyting på Utøya kommer. Fra nå blir alt så mye, mye verre.
------------------
Alle mine er i god fysisk form. Jeg kjenner ingen som er direkte berørte i de største tragediene. Samtidig er vi alle berørte. Følelsene av sorg, sjokk, frykt og angst.
Jeg har grått og gjør det fortsatt. Tenker på alle de uskyldige som har mistet livet, på alle de som savner sine kjære. Jeg kan ikke engang begynne å begripe hva de gjennomgår.
For første gang i mitt liv har jeg kjent på en sterk følelse av Avsky. En følelsen så sterk at jeg blir fysisk uvel. Jeg vil ha den bort. Ikke at jeg for mitt bare liv kan begynne å forstå hva som har skjedd, men følelsen er så vond å bære på.
Vi reiste fra Oslo søndags morgen den 24.juli. Etter to uker returnerte vi. I går syklet jeg forbi Regjeringskvartalene for første gang etter det skjedde. Avsperringer, presenninger, ødelagte bygninger. Og fortsatt mange roser.
Jeg tenker at det nå handler om å finne tilbake til hverdagen. Til en NY hverdag. Den vil aldri kunne bli den samme igjen.
For meg er det også viktig å akseptere at vi alle har ulike måter å reagere på denne hendelsen. Noen trenger gå tilbake til hverdagen så snart som mulig, jeg har tenkt at det til tider virke litt ufølsomt og brutalt. Men hva vet jeg om hva de tenker og føler? Alle må få bearbeide dette på sin egen måte. Vi er stilt ovenfor en situasjon vi aldri har sett før, som er helt utenkelig. Det er ikke opp til meg å fortelle andre hvordan de bør reagere.
Rosemarsjen betraktet jeg på avstand. Følte et visst savn ved å være så langt borte. Beundret de menneskene som så så sterke og rolige ut. Byen så ut til å være fylt av kjærlighet og jeg tenkte jeg gikk glipp av det. Var det bare jeg som satt med følelsen av frykt?
Når jeg har fått snakket med venner, ser jeg at det ikke bare jeg som har det slik jeg har det.
Ordene til Helle Gannestad festet seg også hos meg;
"Om èn mann kan vise så mye hat, tenk hvor mye kjærlighet vi alle kan vise sammen."
Jeg ønsker ikke virke flåsete, men det er akkurat det som også her meningen med denne lille ubetydelige håndarbeidsbloggen. Å vise kjærlighet, å dele gleden ved å skape. Å få glede av andres blogger. Med det skal jeg forsøke å komme i gang igjen også her.
En stor takk går til alle som viser vennlighet, et smil, samhold, varme. Trygghet. Til den fantastiske innsats vi har sett fra hjelpemannskap og frivillige.
Mine dypeste kondolanser går til alle de som er berørte.